Ethvert stoff som tilsettes polymersystemet som kan øke plastisiteten til polymersystemet, kan kalles en mykner.
Hovedfunksjonen til myknere er å svekke den sekundære bindingen mellom polymermolekyler, det vil si van der Waals kraft, og dermed øke mobiliteten til polymermolekylkjeder, redusere krystalliniteten til polymermolekylkjeder, det vil si øke plastisiteten til polymerer , Ytelse er at hardheten, modulen, mykningstemperaturen og sprøhetstemperaturen til polymeren avtar, mens forlengelsen, fleksibiliteten og fleksibiliteten øker.
Myknere kan deles inn i to typer etter virkemåte, nemlig interne myknere og eksterne myknere.
Den interne mykneren er faktisk en del av forbindelsen. Generelt er den interne mykneren den andre monomeren som introduseres under polymerisasjonen av polymeren. Fordi den andre monomeren er kopolymerisert i polymerens molekylære struktur, reduseres regulariteten til polymermolekylkjeden, det vil si at krystalliniteten til polymermolekylkjeden reduseres. For eksempel er vinylklorid-vinylestersyrekopolymer mer fleksibel enn vinylkloridhomopolymer. Brukstemperaturområdet til den interne mykneren er relativt smal og må tilsettes under polymeriseringsprosessen, slik at den interne mykneren brukes mindre.
Ekstern mykner er en lavmolekylær forbindelse eller polymer. Tilsetning av mykneren til polymeren som må mykgjøres kan øke plastisiteten til polymeren. Eksterne myknere er generelt en slags høyt kokepunkt, vanskelig å flyktig flytende eller lavt smeltepunkt faste stoffer, og de fleste av dem er organiske esterforbindelser. Vanligvis reagerer ikke den eksterne mykneren kjemisk med polymeren, og interaksjonen mellom den eksterne mykneren og polymeren er hovedsakelig svellingseffekten når temperaturen økes, og danner en fast løsning med polymeren. Ytelsen til ekstern mykner er relativt omfattende, enkel å produsere og bruke, og den er mye brukt. Nå omtaler folk generelt myknere som eksterne myknere. Dioktylftalat (DOP) og dibutylftalat (DBP) er begge eksterne myknere.