PVC-stabilisatorer, spesielt termiske stabilisatorer, er mye brukt med mange tilgjengelige typer. Disse inkluderer blysaltkomposittstabilisatorer, organiske tinnstabilisatorer, kalsium-sinkkomposittstabilisatorer, flytende komposittstabilisatorer, barium-sinkkomposittstabilisatorer, kalium-sinkkomposittstabilisatorer og mer.
Termisk stabiliseringsmekanisme for PVC-stabilisatorer:
1. Saltsyreabsorpsjon: Me(OOCR)2 + 2HCl === MeCl2 + 2HOOCR, der Me står for Pb, Ba, Cd, Ca, Zn, Sn, Sb, Mg, Sr , etc.
2. Eliminering av ustabile kloratomer gjennom substitusjon eller eliminering.
3. Forebygging av autooksidasjon av polyvinylklorid under varme- og skjærkrefter, som kan føre til nedbrytning.
4. Tilsetning av metallsalter av maleinsyre for å hemme eller eliminere dobbeltbindinger eller redusere forekomsten av dem.
Egenskaper og bruksområder for utvalgte PVC-stabilisatorer:
1. Komposittstabilisatorer for blysalt:
Komposittstabilisatorer av blysalt gir robust termisk stabilisering og utmerkede dielektriske egenskaper til en lav pris. Når de er passende kombinert med smøremidler, utvider de prosesseringstemperaturområdet til PVC-harpiks, og sikrer stabil produktkvalitet under prosessering og etterbehandling. Mye brukt, hovedsakelig i stive produkter, hindres av deres toksisitet, noe som gjør dem uegnet for matkontakt eller gjennomsiktige produkter. I tillegg er de utsatt for sulfidforurensning, noe som resulterer i dannelse av svart blysulfid.
2. Kalsium-sink komposittstabilisatorer:
Selv om disse stabilisatorene ikke er giftige, er de mindre stabile og i store mengder kan de kompromittere gjennomsiktigheten og forårsake frosting. Kalsium-sink-stabilisatorer, ofte forsterket med polyoler og antioksidanter, blir stadig mer populært på grunn av økende miljøforskrifter, og finner anvendelse i mat, medisinsk og farmasøytisk emballasje.
3. Organiske tinnstabilisatorer:
Organiske tinnstabilisatorer omfatter alkyltinnforbindelser, slik som metyl-, butyl- og oktyltinn. Butyltinn er utbredt i Japan, mens oktyltinn er mer vanlig i Europa som en standard ikke-giftig stabilisator. Metyltinn er foretrukket i USA. Organiske tinnstabilisatorer faller inn i tre hovedkategorier:
1. Alifatiske syresalter, som dibutyltinn-dilaurat og dioktyltinn-dilaurat.
2. Maleatsalter, inkludert dibutyltinnmaleat og dioktyltinnmaleat.
3. Tiolatsalter, med tioglykolsyredisulfid som det mest brukte. De viser utmerket termisk stabilisering, spesielt oktyltinn, og er uunnværlige for giftfri emballasje, om enn til en høyere pris. Tioglykolsyre-tinnstabilisatorer erstatter effektivt ustabile Cl-atomer på polymerer, og gir langsiktig stabilitet og initial fargeretensjon. Mekanismen deres innebærer at S-atomer erstatter Cl-atomer, hemmer dannelse av konjugert dien og absorberer HCl produsert under termisk nedbrytning av PVC.

