Termiske stabilisatorer
Termiske stabilisatorer må forhindre eller lindre nedbrytning av PVC-harpiks. Valget av termiske stabilisatorvarianter i formuleringen avhenger generelt av kravene til produktet. For eksempel:
Blysaltstabilisatorer brukes hovedsakelig i stive produkter. Blysaltstabilisatorer har god termisk stabilitet, utmerkede elektriske egenskaper og lav pris. Imidlertid er de svært giftige, utsatt for forurensende produkter, og kan bare produsere ugjennomsiktige produkter.
De siste årene har komposittstabilisatorer dukket opp i stort antall, noe som utgjør en risiko for å erstatte enkomponentstabilisatorer. Egenskapene til komposittstabilisatorer inkluderer sterk spesialisering, minimal forurensning og forenklet behandling for produksjonsbedrifter. Men på grunn av mangelen på enhetlige standarder er forskjellene mellom komposittstabilisatorer fra ulike produsenter betydelige.
Barium-kadmium stabilisatorer er en type termisk stabilisator med god ytelse. De er mye brukt i PVC-landbruksfilmer. Vanligvis brukes barium-kadmium sink og organiske fosfater i kombinasjon med antioksidanter.
Kalsium-sink-stabilisatorer kan tjene som ikke-giftige stabilisatorer som brukes i matemballasje, medisinsk utstyr og farmasøytisk emballasje. Imidlertid er deres stabilitet relativt lav, og når de brukes i store mengder, reduseres gjennomsiktigheten, og de er utsatt for frosting.
Organotinnstabilisatorer har god ytelse og er egnet for både PVC-stive og transparente produkter. Spesielt har oktyltinn blitt en uunnværlig stabilisator for ikke-giftige emballasjeprodukter, om enn til en høyere pris.
Epoksystabilisatorer brukes vanligvis som hjelpestabilisatorer. Når de brukes sammen med barium-kadmium og kalsium-sink stabilisatorer, kan de forbedre lys- og varmestabiliteten. Imidlertid er de utsatt for migrasjon. Andre hjelpestabilisatorer inkluderer polyoler og organiske fosfater.
De siste årene har det også dukket opp stabilisatorer for sjeldne jordarter og hydrotalsittbaserte stabilisatorer. Stabilisatorer for sjeldne jordartsmetaller er preget av utmerket prosessytelse, mens hydrotalsitt er en ikke-giftig stabilisator.
Prinsipper for valg av termisk stabilisator
Ved formulering av stiv PVC, når myknerinnholdet er lavt eller fraværende, bør mengden stabilisator økes tilsvarende for å oppnå god stabilitet.
(1) Ugjennomsiktige stive produkter bruker vanligvis tribasisk blysulfat og dibasisk blyfosfitt, med en synergistisk effekt når de brukes sammen i forholdet 2:1 eller 1:1, med en total tilsetning på 3 til 5 deler. Alternativt er komposittblystabilisatorer ofte brukt i dag.
(2) For gjennomsiktige stive produkter brukes ikke blysalter. I stedet velges ofte andre metallsåpestabilisatorer enn Pb og Ca, samt organisk tinn, organisk antimon og sjeldne jordartsmetaller. Metallsåpestabilisatorer tilsettes i mengder på 3 til 4 deler, mens organiske tinnstabilisatorer tilsettes i mengder på 1 til 1,5 deler.
For myk PVC- og PVC-pastaproduktformuleringer er myknerinnholdet høyt, og bearbeidingstemperaturen er lav, slik at mengden stabilisator kan reduseres på passende måte.
(1) Ugjennomsiktige fleksible produkter bruker vanligvis blysalter (1 til 2 deler) i kombinasjon med metallsåpe (1 til 2 deler).
(2) Semitransparente fleksible produkter bruker vanligvis flere metallsåper i kombinasjon, med et tillegg på 2 til 3 deler.
(3) Gjennomsiktige fleksible produkter bruker vanligvis organisk tinn (0,5 til 1 del) i kombinasjon med metallsåpe (1 til 2 deler). Alternativt kan organisk antimon og stabilisatorer av sjeldne jordarter erstatte organisk tinn.
I ikke-giftige PVC-formuleringer, utvalget av termiske stabilisatorer:
(1) Blysaltstabilisatorer bør unngås.
(2) Andre metallsåpestabilisatorer enn Pb og Cd, som kalsium-sinkstabilisatorer, kan velges.
(3) Ikke-giftige organiske tinnstabilisatorer kan velges.
(4) Organiske antimon- og sjeldne jordarters stabilisatorer kan velges.
(5) Ikke-giftige epoksystabilisatorer i hjelpestabilisatorer kan velges.
Den synergistiske effekten av primære stabilisatorer: I en PVC-formulering brukes ofte flere primære stabilisatorer sammen fordi ulike primære stabilisatorer har en synergistisk effekt.
(1) Tribasisk blysulfat og dibasisk blyfosfitt har en synergistisk effekt, med et synergistisk forhold på 2:1 eller 1:1.
(2) Ulike metallsåper har en synergistisk effekt, med den termiske stabilitetsrekkefølgen til metallsåper som følger: Cd, Zn > Pb > Ba, Ca.
(3) Det er en synergistisk effekt mellom metallsåper og organiske tinnstabilisatorer, og begge brukes ofte sammen i transparente formuleringer.
(4) Noen stabilisatorer for sjeldne jordarter har en synergistisk effekt med organisk tinn, og reduserer kostnadene ved utskifting av organisk tinn.
Synergi mellom primære og hjelpestabilisatorer:
(1) Metallsåper og epoksy
(2) Metallsåper og polyoler
(3) Metallsåper og -diketoner
(4) Noen sjeldne jordarter og epoksy
(5) Metallsåper og organiske fosfater
Når du bruker termiske stabilisatorer i forbindelse med andre tilsetningsstoffer, har noen stabilisatorer i seg selv ikke smørende egenskaper, som blysalter, organisk tinn, organisk antimon og sjeldne jordarter, så smøremidler må tilsettes separat i formuleringen. Noen stabilisatorer i seg selv har smørende egenskaper, som metallsåper, slik at smøremidler kan utelates eller reduseres i formuleringen.
Svovelholdige organiske tinnstabilisatorer og organiske antimonstabilisatorer bør ikke brukes sammen med Pb- og Cd-holdige stabilisatorer, da de vil forårsake svovelforurensning når de brukes sammen.
Antioksidanter
Antioksidanter i PVC-produkter gjennomgår oksidasjon under bearbeiding og bruk på grunn av varme og ultrafiolett lys, som er relatert til produksjon av frie radikaler.
Hovedfunksjonen til primære antioksidanter er kjedebrytende terminering eller frie radikaler. Deres hovedfunksjon er å kombinere med frie radikaler for å danne stabile forbindelser som avslutter kjedereaksjoner.
Den viktigste antioksidanten som brukes til PVC er bisfenol A. Det finnes også hjelpeantioksidanter eller hydrogenperoksidnedbrytere, som trifenylfosfat og benzoylfenylisooktylfosfat. Kombinert bruk av primære og hjelpeantioksidanter kan ha en synergistisk effekt.
Ultrafiolette absorbere
PVC-produkter som brukes utendørs er følsomme for ultrafiolett stråling innenfor det følsomme bølgelengdeområdet, noe som forårsaker at PVC-molekyler blir eksiterte eller at kjemiske bindinger brytes, noe som fører til generering av frie radikaler kjedereaksjoner og fremmer PVC-nedbrytning og aldring. For å forbedre UV-motstanden tilsettes ofte UV-absorbenter.
Vanlige UV-absorbere for PVC inkluderer triazin-5, UV-9, UV-326, TBS, BAD og OBS. Triazin-5 har best effekt, men det gir en lett gul farge til filmen. Tilsetning av en liten mengde ftalocyaninblått kan forbedre dette.
I PVC-landbruksfilmer brukes UV{{0}} ofte, med en typisk bruk på 0,2 til 0,5 deler. TBS, BAD og OBS, som er salisylsyrederivater, har milde effekter og gir god aldringsmotstand når de brukes i kombinasjon med antioksidanter.
For ugjennomsiktige produkter kan værbestandigheten generelt forbedres ved å tilsette maskerende titandioksid. Men hvis UV-absorbenter tilsettes på dette tidspunktet, kreves det en stor mengde, noe som kanskje ikke er kostnadseffektivt.
